Historisk sett har dverggåsa vært en av de vanligste gåseartene i Nord-Norge. Gåsejakt har gitt viktig matauk siden de første menneskene slo seg ned i vår landsdel.
Kanskje var det god jaktlykke han håpet på, steinaldermannen som for ca. 6000 år siden risset en gåsefigur i svaberget ved Hjemmeluft/Jiebmaloukta i Alta? På en annen ristning ser vi en person som bærer på en gåseliknende fugl.
"Da det er mange av dem og da de er trekkfugler som ellers ikke kommer oss det minste til nytte, har jeg aldri hatt de minste anfektelser for å drive jakt på dverggjess om våren". Håkon Evjent i boka "Finnmarks jagter", 1927.
Dette utsagnet vitner om at dverggåsa langt inn i det forrige århundret fantes i store mengder og at det ble drevet betydelig jakt på den.
Under fjærfellingsperioden, mytingen, om høsten mister gjessene svingfjærene på vingene, og er dermed ute av stand til å fly. I denne perioden ble det drevet jakt på gjessene med bare nevene eller med stokker. Noen ganger ble gjessene fanget levende. Nydannede vingefjær ble fjernet, og på denne måten hadde man tilgang til ferskt gåsekjøtt utover høsten.
Den intensive jakta på dverggåsa her i Norge har nok hatt en viss innvirkning på bestanden, men kan ikke forklare den drastiske tilbakegangen som har skjedd de siste tiårene. På tross av jakten var bestanden det mangedobbelte av dagens så sent som på 50-tallet.
