De første menneskene kom til Nord-Norge for omlag 10000 år siden. Da hadde isen trukket seg tilbake fra øyene og kysten. Kanskje fulgte disse menneskene etter reinflokker som vandret inn i de isfrie områdene. Utgravinger har vist at disse steinaldermenneskene høstet av rike ressurser fra hav og land.
Høsting av naturens ressurser har alltid vært, og er fremdeles, bærebjelken for menneskelig bosetning i vår landsdel.
Reinsdyrjakt, og senere tamreindrift, har gitt grunnlag for befolkningen i viddeområdene. På kysten har folk til alle tider livnært seg ved å utnytte de rike fiskeressursene. I fjordene og elvedalene har jakt og fiske, og senere jordbruk, gitt livsgrunnlag for befolkningen. I hele landsdelen har bærplukking og eggsanking gitt kjærkommen matauk.
Som vi har sett, er høsting fra naturens mangfold en forutsetning for menneskenes bosetning i Nord-Norge, og ressurstilgangen har stor betydning for bosetningsmønsteret. I tillegg til matressurser, gir naturen oss også råstoffer til industrien, og gir dermed arbeidsplasser og inntektsgrunnlag. Store deler av Nord-Norges lokalsamfunn er baserte på ressurser hentet fra naturen, det være seg gjennom fiskerier, reindrift, skogbruk eller jordbruk. Dette innebærer at samfunnene våre er sårbare for svikt i ressurstilgangen. Vi må derfor sørge for å høste på en fornuftig måte. Overutnyttelse av ressursene kan ha katastrofale konsekvenser for naturen og for menneskene som lever av høstingen, noe vi har sett flere eksempler på i fortiden.
Intensiv hvalfangst på slutten av forrige århundre førte til at alle de store hvalartene nesten ble utryddet. Til tross for at disse artene har vært totalfredete siden 1904, er de fremdeles svært sjeldne. Overutnyttelse av silde- og loddebestandene på 60-, 70- og 80-tallet førte til et sammenbrudd i fiskeriene. Havet var nesten tomt for fisk, og fiskerne sto uten arbeid. Dette fikk enorme negative konsekvenser for mange byer og tettsteder i Nord-Norge.
